Nå har jeg vært flittig bruker av msn i en årrekke, så jeg fant ut at det måtte være noe å skrive om.
Da jeg først begynte å bruke msn, var jeg en såkalt "fjortis", både i alder og sinn (dessverre). Jeg var også mye på mIRC, og de jeg hadde snakket me på irc "overførte" jeg gjerne til msn, noe som førte til at msn-lista mi inneholdt gudoghvermann. Det gjorde den opp gjennom årene også, noen kom og noen gikk, noen hadde jeg truffet i "real life" og ville holde kontakten med, mens andre hadde jeg ikke truffet men planla å treffe en eller annen gang. Det var felleschatter med hele msnlista til en eller annen, det var bilder som ble sendt og virus som ble spredt, plagsomme folk og ekle folk. Kort sagt var msn bare mas. Men noe lærte man jo også
Nå har jeg to msn-adresser: en til venner jeg ikke har noe imot å prate med på en dårlig dag, og en til folk som ikke har fått status som ‘venn’ men kan være nyttig å holde kontakten med for begge parter.
Det er noe med det at når man ikke står "face to face" med en person, tør man å åpne seg mer gjennom bokstavene på tastaturet. Det har iallefall jeg merket. Kanskje man også tør å vise mer ærlige og direkte følelser via internett/chat? Det verste som kan skje, er jo at den andre personen blokkerer deg, og hvis man har kranglet er kanskje det til det beste, til begge parter har fått tenkt seg om? Dessverre brukes også msn til mobbing og spredning av falske rykter, og mennesker er nådeløse…
Også for økonomien er msn (og Skype) en nyttig ting. Hvis man har bredbånd, er jo internett der allikevel, og man kan benytte seg av det for å gjøre avtaler med folk eller bare prate med dem. I skolesammenheng har msn vist seg å være veldig nyttig i gruppediskusjoner der man har et felles prosjekt å levere inn, eller bare for å diskutere fagstoffet man ikke skjønner.
Konklusjonen må bli at man kan selv bestemme om msn skal være en positiv eller negativ opplevelse – man må bare være kresen med hvem som skal få adgang

Tips oss hvis dette innlegget er upassende